Av Trond Braaten.
Kontakten med Bruce Swedien kom som et resultat av tilfeldigheter, om noe egentlig er det i det hele tatt, og det førte til at man havnet inn i varmen hos Bea og Bruce. Tilfeldigheta besto i at jeg hadde et søskenbarn som befant seg i Ventura i California på det tidspunktet. Hun drev en New Age preget bokhandel i Ventura Harbor Village. På vei til butikken en formiddag i januar 1989 pekte hun opp på en trawler, 68 fot, som lå på land for en del arbeid, og så sa hun at den båten var det en svenske
som eide. En svenske som gjorde lyden for Michael Jackson. Bruce Swedien, spurte jeg med en gang, og hun ble først litt overrasket over at jeg kjente til navnet hans, men som jeg sa til henne så var jo det hva jeg var opptatt av.
Jeg sa med en gang at jeg kunne tenke meg å treffe han. Hun mente at hun nok skulle klare å få åpnet en kontakt den veien. Det fikk hun til, riktignok først gjennom et spørsmål om det fantes noen bøker om norsk båtbyggertradisjon (noe som ikke viste seg helt enkelt, men noe fant man jo), og deretter i form av et møte med Bruce Swedien i studioet Record One på Ventura Boulevard. Det møtet fant sted i juli 1989, etter at jeg kom ut til California etter et NAMM show i Chicago. Det ble en lang dag, og når vi sa farvel på kvelden regnet jeg med at dette var nok et møte. Bruce ville det annerledes, for han spurte meg om jeg hadde tid og anledning til å ta en tur ut til farmen deres, som da lå i Moorpark, for en middag den kommende søndagen. Siden jeg skulle være i området den tida svarte jeg med en gang ja til den invitasjonen. Det var starten på en relasjon som varte i svært mange år.
Det neste øyeblikket i den sammenhengen var nok den norske produsenten Nils Bjarne Kvam kom opp med ideen om ikke jeg kunne bringe med meg en av Per Abrahamsens nye forsterkere over til Bruce for å lytte til. En Electrocompaniet 250 ble klargjort for det formålet, og den ble båret fram til Bruce av meg høsten 1991, mens han var opptatt med Michael Jacksons «Dangerous» i Larrabee Studios på Lankershim Boulevard i Studio City i Los Angeles.
For min del var dette ting som førte meg helt innpå Bruce Swedien, og hvor jeg etter hver ble involvert i å forberede noen av hans seminarer, hjelpe til meg et og annet prosjekt i hans hjemmestudio og også noen bokprosjekter, men først og fremst opptatt med å suge til meg av inntrykk, og lære mest mulig av han under den tida som gikk. Og at det ble en meget lærerik tid skal jeg helt klart underskrive på.
Bruces bruk av mikrofoner var skjellsettende, og han hadde en privat samling som besto av rundt 120 mikrofoner, som alle var en del av et svært så aktivt brukt arsenal gjennom hele hans tid i ulike studioer opp gjennom hele hans karriere. De artistene han jobbet med er en meget omfattende liste, og noe vi garantert kan snakke en hel del om når vi treffes.
