Da gitarist, vokalist og låtskriver Christina Skjølberg – kjent som Christina Haze – tok kontakt med Norsk Artistforbund, sto hun midt i en situasjon mange artister vil kunne kjenne seg igjen i.
Christina er på mange måter et sjeldent syn i norsk musikkliv: en blond, kvinnelig og venstrehendt gitarist med et markant visuelt uttrykk og en spillestil som har gjort henne til en artist det er vanskelig å overse.
Hun hadde satset stort på ny musikk og investert rundt 20.000 euro i et utenlandsk management- og produksjonssamarbeid rundt et nytt album. Planene var omfattende: ny musikk skulle ferdigstilles, CD og vinyl skulle produseres, og en turné med konserter i flere europeiske land ventet til høsten.
Men prosjektet var fortsatt ikke ferdig.
Sentrale deler av materialet manglet, det var uklarhet rundt hva som skulle regnes som ferdige mikser og mastere, og samtidig ble det presset på for ytterligere betaling.
Klokken begynte å gå fort.
For uten ferdig materiale kunne heller ikke den fysiske produksjonen settes i gang. Fristen for å få CD og vinyl i produksjon var 1. august, og når utgivelsen hang i luften, gjorde også deler av grunnlaget for den kommende Europaturnéen det.
Et vanskelig valg
Christina og ektemannen Tore Slattsveen hadde allerede forsøkt å finne veien videre selv. Men på et tidspunkt ble det nødvendig med et eksternt og profesjonelt blikk på situasjonen.
Det var da Christina tok kontakt med Norsk Artistforbund. Da hadde hun allerede meldt seg inn.
Spørsmålet var ikke bare hva som sto i en avtale, eller hvem som hadde gjort hva. Christina måtte også finne ut hva hun selv egentlig ønsket.
Skulle hun bryte med managementet og forsøke å gå videre på egen hånd?
Eller var det bedre å finne en løsning som gjorde det mulig å fullføre prosjektet uten å ødelegge et samarbeid som fortsatt kunne ha verdi?
Gjennom flere telefonsamtaler og omfattende skriftlig rådgivning ble situasjonen gjennomgått og alternativene sortert. Det skriftlige arbeidet var også viktig dersom saken senere skulle kreve en mer formell oppfølging.
Strategien var bevisst: Målet skulle ikke være å plassere skyld eller skape konflikt. Først måtte man finne ut hva som faktisk var ferdig, hva som manglet, hvilke leveranser som forelå – og hvordan prosjektet kunne bringes i mål.
Det var denne typen praktiske spørsmål rådgivningen også konsentrerte seg om: ferdige og uferdige leveranser, miks og mastering, tilgang til filer, fysisk produksjon, turnéplaner og hvordan videre betaling kunne knyttes til konkrete milepæler.
For noen ganger er det nettopp avstanden til problemet som gjør forskjellen. Når man selv har investert både penger, arbeid, forventninger og følelser i et prosjekt, kan et eksternt og erfarent blikk gjøre det lettere å se hvilke alternativer man faktisk har.
For Christina bidro samtalene og den skriftlige rådgivningen til å finne en konstruktiv mellomvei.
Hun valgte å gå videre – men med større klarhet rundt prosjektet, hva som manglet og hva som måtte til for å få det ferdig.
Så begynte kappløpet mot 1. august
Norsk Artistforbund kunne bidra med erfaring, rådgivning og et klarere handlingsrom.
Men selve produksjonen måtte fortsatt bringes over målstreken.
Der gjorde Christina og Tore Slattsveen en betydelig innsats selv. Tore spiller bass i bandet og bidro også tungt i produksjonsarbeidet. I hjemmestudioet arbeidet de videre med manglende materiale og fikk EP-en over målstreken.
Det ble et kappløp mot deadline.
Og de klarte det.
Innen fristen 1. august var materialet kommet så langt at den fysiske produksjonen kunne gå videre.
Musikken ble levert.
Vinyl og CD kunne produseres.
T-skjorter og annet materiell kom på plass.
Og høstens turné med konserter i Tyskland, Nederland, Tsjekkia og andre europeiske markeder kunne gå videre.
Et prosjekt hvor spørsmålet på et tidspunkt hadde vært «Kan dette fortsatt reddes?», var blitt til et ferdig produkt og en artist på vei ut på veien igjen.
Mer enn kontrakter
Historien sier også noe om hva Norsk Artistforbund faktisk kan bidra med.
NA er ikke bare et sted artister kan henvende seg når en kontrakt har gått galt. Forbundet drives av aktive profesjonelle musikere og artister og legger selv vekt på praktisk, direkte medlemshjelp – fra musikkproduksjon og musikalsk utvikling til forhandling, promotion, rettigheter og juridiske spørsmål.
Noen ganger kan rådet være juridisk.
Andre ganger kan det handle om produksjon, låtstruktur, språk, arrangement, artistprofil eller rett og slett om å stille de spørsmålene som gjør at en artist ser sitt eget prosjekt med nye øyne.
Bak styret og nettverket ligger flere tiår med samlet erfaring fra studioarbeid, konserter, turneer, kontrakter, låtskriving, produksjon og internasjonal musikkbransje. Det er nettopp kombinasjonen av praktisk musikererfaring og bransjekunnskap som gjør at hjelpen kan bli mer enn teori. Norsk Artistforbund beskriver selv dette som et nettverk bygget gjennom flere tiår av mennesker som har stått på scener, vært i studio, turnert og forhandlet avtaler i praksis.
Tilbake til musikken
Historien fikk også en uventet og hyggelig avslutning.
Kort tid senere spilte Christina på Skånevik Bluesfestival. Der inviterte hun spontant en av musikerne som hadde bistått henne gjennom Norsk Artistforbund til å bli med på scenen.
For en organisasjon hvor mye av medlemshjelpen gjennom årene er gjort frivillig, ble det en ganske fin form for takk.
Først hadde samtalene dreid seg om avtaler, manglende leveranser, vanskelige valg og en deadline som nærmet seg faretruende.
Nå handlet det igjen om det som hele tiden hadde vært poenget:
Musikken.
Noen ganger handler god artistrådgivning ikke om å vinne en konflikt.
Det handler om å hjelpe artisten med å finne ut hva hun faktisk vil, gi henne verktøyene til å ta gode beslutninger – og finne en løsning som gjør at hun kan gå videre.
Og noen ganger ender den løsningen akkurat der den bør ende:
Tilbake på scenen.
