Den svenske musikeren/arrangøren Johan Røhr (47) har fått mye oppmerksomhet i det siste på grunn av hans ‘spesial-avtale’ med Spotify som ingen vil diskutere.
Røhr, som i 2022 hadde en inntekt på 32.5 milioner kroner, vil ikke la seg intervjue, eller i det hele tatt snakke med 𝘯𝘰𝘦𝘯 angående hans suksess. Det er jo særdeles merkelig.
Merkelig er det også at han opererer under 650 artistnavn (inkludert Minik Knudsen, Migmei Hsueh, Csizmazia Etel) og har utgitt 2700 låter. (Til sammenligning har Bob Dylan skrevet rundt 600)
Røhr’s landsmenn, ABBA, som har streamet 7.6 milliarder på Spotify må gi tapt i forhold til Røhr’s 15.5.millliarder. Taper gjør også stjerner om Michael Jackson og Britney Spears.
Men Røhr er ikke nominert til noen priser. Ved den kommende statlige svenske Musikkexportprisen den 10. april burde han ha vært nominert i forhold til omsetning og salgstall som ingen har sett maken til. Ifølge hans plateselskap, er han en pionér innen ‘moodmusikkgenren’.
Så er det altså avslapninsgmusikk eller bakgrunnsmusikk vi snakker om.
At Röhr har hatt så stor suksess med sine ‘åpne landskap’ skyldes de nye lyttevanene som har vokst frem med strømmetjenestene. Folk hører ikke lenger på låter eller album, men spillelister, og vi kan velge basert på humøret. Det blir da dagens ikke påtrengende akkompagnement, og gjerne en lindring fra ensomheten ved å avverge depresjon.
Fler og fler benytter seg av slik musikk, på jobben, med studiene og leksene, avslapning, på kjøkkenet, i bagrunnen på trening, på stymøtet, osv. Men kan man sammenligne Røhr med storheter som feks. Brian Eno, som jo også lager store og åpne landskap? Nei. Røhr’s utgivelser beskrives som musikk der ‘personligheten er fjernet’.
Er det slikt folk på gata med earbuds lytter på? Ikke vet jeg.
Men aldri før har det vel vært mer musikk spilt på kontoret, på gaten eller trikken, så mye musikk å velge mellom, men aldri så mange som egentlig ikke bryr seg.
Fra spillelistene på Spotify, ‘moodmusic’ som feks. ”Peaceful Piano’, kan en anonym låt gjerne ha 10 millioner avspillinger og mer.
“Janet Redger’ med piano-låten ‘Glance out a Casement window’, fra denne listen, låter mistenkelig likt ‘The Beaty and the Beast’, men er kreditert Redger. Innspillingen ligger idag på 50 256 225 steams. Hvis man googler henne for å finne et intervju mm. kommer ingenting opp. Kun antall avspillinger, noter og statistikk. Bransjefolk i Sverige sier at dette er noe av Røhr’s skapninger. Men hvem vet. Røhr snakker jo ikke.
Det har jo lenge vært en kjent sak at Spotify gjør avtaler med musikere og komponister, for å fylle deres spillelister med musikk som vil spise opp store deler av den potten som deles av totalen fra reklame- og medlems-inntekter. Så langt er det jo ingen sum per stream som artistene tjener, men totalpotten blir altså delt mellom de som streamer mest. Fordi nytt av iår er at de som streamer minst ikke lenger tjener noe i det hele tatt. (Grensen for å få ut ett øre ligger på 1000 streams i året).
Så kan man selvsagt bevege seg inn på den delen av historien hvor Spotify har funnet ut at istedet for å drive med musikk, like godt kan lage kontrakter med talkshows eller podcaster. Fordi de ikke genererer noe royalty. Podcasteren Joe Rogen fornyet nylig sin kontrakt med Spotify med en avtale angivelig verdt opp mot 2.7 milliarder kroner + inntekter av annonsesalg.
Men la oss holde oss til musikken og Johan Røhr.
Nå AI generert musikk snart kan eller vil dekke stemnings-musikken, kanskje ikke folk vil høre forskjell eller bry seg? Kanskje er noe av Røhrs musikk allerede generert på den måten?
Er det et slikt bilde Sverige vil ha, og som overtar stafettpinnen etter ABBA?
Eller er det faktisk publikum som bestemmer? Musikkanmelder Bob Lefsetz mener det, og at feilen nok en gang ligger hos de store plateselskapene som ikke ha fulgt med i timen, og hvor den virkelige verden beveger seg mot.
Men kanskje man selv burde begynne å lete og oppdage musikk istedet for å sette på playlisten?
