Så er det snart Juletid igjen, og nok et år er gått siden eg delte min artikkel; «Anekdote fra Hm til D-dur». Min gode venn og kollega, Atle Bakken, var på tråden igjen og spurde om eg kunne tenke meg å skrive ei julehilsen til NA medlemmer i år også? Så då var det bare å begynne å la tastaturet knippe i vei.
Då denne anmodningen kom opp, kom eg plutselig til å tenke på fire ord min far ofte meddelte; «Kor vil du hen??». Det var ordene far min ofte brukte når eg og mine søsken såg ut til å ha mista tråden i basisprinsippene for eksistens. Far min var ein kortvokst atletisk, lett og smidig mann, som vokste opp med havet nærmest fossende ned over trappene etter at bølgebruset hadde feid over gårdstunet.
I den tiden måtte folk finne si løye innimellom livets strabasiøse virkelighet. Havet gav liv, like mykje som det tok liv der ute på vestsiden av den litle forblåste bygda Lykling. I robåt fikk dei unge menn bryne seg på naturens krefter, der det trengdes ingen strikk- eller basehopping for å kjenne på sug av spenning og nærmest nær døden opplevelser. Ved sånne oppvekstvilkår, vil årvåkenhet og bevissthet til å holde seg i live være grunnleggende for det som blir tatt fram som fokus.
Far min blei far til 13 barn, der 11 levde opp, og lever fremdeles. At alle fremdeles lever, har nok sin årsak i det fokus om å holde seg i live, og prøve å innrette seg så godt man kan for å finne løye innimellom dei strabasiøse og prøvende tidene som kommer og går for kvar og ein av oss. Disse holdninger kan nok utvides til ein nærmest nasjonal bevissthet vårt land har vært i besittelsen av, vil eg påstå!
Far min lurte ofte på, med sin ettertenksomme tone, kor eg ville hen med denne vel dryge oppmerksomheten til musikk og gitarspel. Eg hadde jo egen familie å forsørge, med etter kvart 4 barn. Korleis ville eg klare å livberge meg? «Du som liker så godt å kjøre bil, du skulle jammen tatt deg et buss-sertifikat, da hadde passa godt til deg. Eg trur du ville ha likt da!».
I dag, 30 – 40 år etter, kan eg nok spørre meg; «Kor ville eg hen? Kva var det som lokka meg ut på denne nærmest umulige veien? På jakt etter å oppfylle disse drømmene som hadde satt seg på sinnet og lokka følelsene og hjerta med på nærmest et raid med gitarspill og låtskriving så mange år uten stopp? Kva var drivkrafta, og kva er fortsatt drivkrafta?
Vi mennesker er nokre merkelige vesener innimellom vår såkalte fornuft, ville nok og far min sagt… som eg i dag heller vil legge om litt; me er nokre forunderlig magiske vesener når fornuften har tatt ein kvilepause og glemt oss for ei lita stund!
Då kan det forunderligste skje. Det skjedde med meg då eg vokste opp. Då dei eldre søsken som skulle passe på at eg ikkje fant på noko ufornuftig, glemte si oppgave for ei stund, poppet mitt intuitive sjølv fram og sa: «Hei, no har me sjangsen.. vil du være med på ein fantastisk opplevelse?» «Meiner du meg?» svarte eg. «Ja, du ja! Vett du ka som bor i deg? Har du ikkje merka at du har et spesielt talent som du kan la vokse fram?». «Nja, jo, eg har jo kjent på noko då!» svarte eg nølande. «Alt du trenger er å berre å lytta til meg. Når eg kommer til deg må du væra klar, og du må arbeida trufast samen med meg når eg vekker deg. For når eg vekker deg då er alltid tiden inne. Hopper du over denne samstemtheten så forsvinner det som er meint å komma for ein dag!».
Men kjære deg; .. led meg ikkje inn i fristelser.. (du kjenner sikkert denne setningen fra bønnen i Fader Vår). Dilemmaene som gjør oss mennesker så forvirra innimellom. Fornuft og såkalt ufornuft, blir lett retnings orientering fra vår kultur, der me lærer å holde fokus på det utenforliggende og ikkje det som virker inni oss. I slike stunder kan skyldfølelsen tynge oss som et lodd rundt føttene.
Det var nok denne bestemmelsen eg ein gong gjorde då eg bestemte meg for å lytte til mitt indre vesen instedet for alle andre sine fornufts teorier. Eg hadde fått innprentet overlevelses basisen i meg, det visste eg, men eg måtte passe på, slik at det var balanse mellom det intuitive og fornuften. Om fornuften skulle ha ene- og alene- råderett, då kunne eg sjå langt etter mine drømmer om å leve av å være musiker. Om eg skulle ignorere dei fakta rundt mitt ansvar som ektemann og far, ville dette kunne sette ikkje berre meg, men og dei eg hadde ansvar for i ein svært lei situasjon.
Korleis kunne eg så megle og finne fred mellom disse sterke trekningene inni meg? Det magiske og enkleste svaret var; å gje uttrykk for korleis eg følte meg mellom disse energiene, for det var energier med samme intensjon.. samme intensjon om at eg skulle vokse og leve fullt og heilt.. oppskriften var berre av forskjellig art. Artig var det jo, då eg skjønte at kunstneren er den som ofte faller mellom to stoler, som det heiter så fint. Kunstneren som i mitt tilfelle blei mest musikeren, blei den som skulle holde dialogen mellom fornuften og det intuitive i gang, være den sannferdige formidleren av det mest observative eg kunne komme opp med.
Men eg innsåg etter kvart at min observasjon var begrenset, så då kom eg til det stadiet kor eg innsåg min begrensning og ba det intuitive, eller Gud, om kun å få bli et instrument. Dette var nok det skiftet som gjorde at eg fant indre fred med det som kom til meg. I det eg kun var et instrument, og aksepterte å bli spilt på, var eg endelig fri fra skuld. Då var ikkje heile vekta lagt på meg aleine lenger. Eg var blitt meir som ein resonans og et ekko av noko universelt, noko som eg kjente var basert på betingelsesløs kjærlighet, og kunne sleppe egobevisstheten fri.. eg trenger deg ikkje lenger. Slik kunne eg velge å leve i tillit og finne fred med meg sjølv og Gud, sjølv om fornuften stadig banka hardt på døra og kremta bekymrende.
Året 2025 som går ut, har vært et spesielt år for meg, der eg i sommer delte mitt 25 album, instrumentalalbumet «Blue Tide». Dette kom til meg i etterkant av å ha flytta tilbake til Vestlandet etter å ha bodd tre og et halvt år i Telemark. Det til tider harde og nådelause industrisamfunnet på Vestlandet, satte seg i meg som ein nærmest oppgitthet over korleis folk ettergir dei kultiverte modellene med, sett fra mitt perspektiv, skrekkslagen lydighet. For det er lydighet som er oppskriften på vellykkethet i Norge i dag. Er du ikkje lydig til modellen, så er du UT. Du treng ikkje være verken kriminell og oppvigler, det er nok å berre sei at; EG ER IKKJE MED.
Eg er blitt ein sånn som ikkje er med på ka som helst, som ikkje betyr at eg er imot. Kvar får velge for seg og sin vei. Men eg vil sei; at om det er skrekken som tar deg til å sei JA, så anmoder eg på det sterkeste å granske ditt innerste vesen.. som kun ønsker din frihet til å velge ut av glede og ikkje av tvang. Vår største fødselsgave var friheten til å velge. Den må me kjempe kvar ein dag i vår bevissthet for å beholde. Den kan ikkje gis bort til andre før du har verdsatt og holdt fast med den i din eget sjølvbevissthet.
«Blue Tide», kom til meg ein kveld i midten av Juli i 2024, der eg satt med gitaren og spilte, og nærmest oppgitt sa til min kjære samboer Kari; «Eg trur ikkje eg har da lenger!» I neste stund var det som denne intuitive stemma svarte;
«Jasså, så du har da ikkje lenger.. ka så med disse?». Derfra dalte den eine ideen etter den andre ned over meg, og Kari satt og filma det heile, som for å få den forunderlige hendelsen bekrefta. Dagen etter kikka eg spent gjennom video-opptaka og bestemte meg for å gå i gang å spille disse inn på det spontane og intuitive grunnlag som ideene kom til meg. Fra begynnelsen av August til midt i september hadde eg ferdiggjort 11 nye spor med rytme, bass og sologitarer. Seinere blei det lagt på tangenter og innleige av session trommeslager Nuno Oliveira på vårparten 2025.
Utenom musikken har eg skrevet mange artikler og to bøker. I oktober i år blei bok nummer tre i ein trilogi om akkurat disse temaene som eg i dag har tatt for meg, gitt ut. Denne siste boka heiter; Den Tredje Akt, og kan anbefales på det sterkeste for dei som ønsker å finne tilbake til sitt egenverd. Den omhandler tre akter; Den Første Akt; om korleis me blir innlemma i dei kultiverte rammebetingelser der vinnermodellen rår. Den Andre Akt; er korleis livet blir når me faller utenfor rammebetingelsene i kategorien taperen, eller ikkje dugande. Den Tredje Akt; er når me slutter å indetifesere oss med rammebetingelsene, og finner oss sjølv igjen i lys og enhet med den universelle kjærlighetskraft, Gud.
Så til slutt, når julen senker seg; om noken skulle spørre meg om det store julebudskap, om kva som er det egentlige viktige å fokusere på, så vil eg gjenta min far sine ord: KOR VIL DU HEN? Når du har kommet til det stadiet i livet der du har funnet tilbake til ditt indre frie valg og egen verdsettelse, så husk.. og ikkje glem, at friheten vil stille deg til ansvar for dine tanker, ord og gjerninger. Friheten vil speile deg slik at du kan vokse på dine feilsteg, slik at du kan reise deg igjen i innrømmelsen av din menneskelighet, børste av deg og etter kvart gå videre i skjønnhet.
Juletiden med Jesus barnet i krybba er et himmelsk bilde på vårt potensiale som mennesker. Alle har det samme lyset inni seg, som dei kan velge å dele og å skinne over alle dei de møter på sin vei i juletida og også ellers i livet. Dette er også det frie valg i oss mennesker. Med det vil eg ønske alle NA medlemmer og andre kunstnersjeler og også alle dei fornuftige.. ei vidunderlig God Jul og et Godt nytt og hjertelig år!
Walk In Beauty,
