Essay
Som ein liten sommerhilsen og takk for sist, kom denne overskriften til meg som kanskje et lite tegn om å dele fra ein ennå aktiv gitarist og artist sitt observerende ut-og innsynspunkt. Når verden der ute og fjernt der borte, har fanget min og heilt sikkert også «vår» oppmerksomhet, sånn at ein for ei stund mister sin egen oppgave med dei nære ting, då kan denne verden oppleves til tider svært forvirrende fra et enkelt menneskes sinn og ståsted.
Det er historisk gjentagende at det som pirrer frykten i vårt sinn, ofte klarer å fange oppmerksomheten vår mest, som om den har ein evne til å trekke til seg alle ører og øyners «attention». Kva er så dette i oss mennesker som i sånne tilfeller kan skape så store kjedereaksjoner? Svaret ligger nok så enkelt som i naturen sjølv, som dyr og planter, som også gjør alt dei kan for å overleve og derav holde livet gående.
Som fuglene som varsler, varsler også våre moderne medier om alle farer som måtte true med å plukke ut det gunstigste offer fra flokken. Så me verner om kvarandre som elefanter om sine små, og blåser i våre snabler når det er farer som truer. Lykksaligheten er at me ennå har naturen så sterkt tilstede i oss at basuner kan gå av i lufta når det nære og kjære blir satt opp mot vår såkalte plikt om føyelighet til stormakters kyniske maktspill… langt der ute!
Det er nok ikkje så langt der ute som du tror, vil nok altfor mange i sannhetens og fornuftens kategori holde oss oppdatert om. «Derfor må me alltid være forberedt på det verste», roper dei ut som spenstig lar frykten dobles til ein klinisk tilstand av skrekk og gru! «Me må holde oss oppdater om våre naboer i øst og nå også i vest.. og på sikt må me ha klare signaler på kva som skjer både i nord og i syd»! Sånn er det; Når det fjerne blir nært!
Ahh.. om denne verden kunne beskue sin nevrotiske, eller rettere; om mennesket kunne sett sitt kollektive virke fra et ståsted der frykten ikkje lenger hadde majoritet, da ville mest sannsynlig også mennesket begynt å Ane sin oppgave i samspillet i og med naturen. Om ikkje oppmerksomheten vår stadig skulle flyttes bort fra vår daglige oppgave, som enkelt og naturlig handler om å holde familie og nærsamfunnet i normalt virke. Der alle har omsorg og kjærlighet for kvarandre, der omtanken og medfølelsen tiltrekker seg den mengde materielle goder og overflod universet svarer med når me er oppriktig på hjertefrekvens.
Me er lært opp til å tru at det som kommer til oss, er det me tar til oss alt ettersom me har gjort oss fortjent til, etter kva innsats som er lagt til rette til å fortjene det som naturen har å gi. At me derfra har rett til å ta til oss av naturen alt ettersom det passer oss! Det er den kyniske holdningen som skapes av når det nære blir fjernt.
Det er således ingen oppskrift gitt av universet å følge.. som derimot i all sin stillhet prøver på alle mulige måter å kommunisere; «Det er du som velger, du er din egen frie tone ut til det evige rom. Du er den Store og Litle velger. Din tone er fri! Den kan være nær og kjær og ta vare på dei innerste og vakreste verdier inne i deg, der lysets stråler bølger ut som skjønnheten av ein nyutsprunget blomst. Eller du kan være forgjort med oppblåste toner om et ego som har overgått naturen sjølv, og ser kun mot horisonten og verdigrunnlagets opphøyethet».
Å leve her og nå, er ikkje gitt svært mykje oppmerksomhet i vår nasjon. «Du må ta ansvar, du må vise fornuft og ta kontroll over livet ditt», Slike ord og mange mange til kan man føye til tilpasningsretorikken i vårt samfunn, og så er det på gang igjen; Det fjerne blir nært, og det nære blir fjernt!
«Hei, kva tid skal man kunne få ein liten pause her i kvardagen»? Om ein skulle få sånne utbrudd, da kikker folk forundret bort og lurer, kva er det med han? Så det er ingen sjølvsagthet at vår bevissthet skifter til å bli oss sjølv bevisst her og nå. For å begynne å øve på å være tilstede her og nå, som indikerer at man har begynt å vekkes til egenbevissthet av at det nære er vår næring til ikkje berre eksistens men til et verdig og omsorgsfullt liv i samspel med dei nære omgivelser, da nærmer me oss det som heile naturen så lenge har ventet på at også mennesket skal begynne sammenfatte.. at me alle er ein unik del av den samme kilde og skaperkraft, der alle er like verdifulle i alle sine mangfoldige variasjoner og utgaver av skapelse. At den sanne skaperens toner er frigjort fra vår menneskeskapte blueprint. At kvart et øyeblikk er som den magiske tonen som farer forbi, mens den streifer din sjel som et lite kjærtegn om evigheten og dens totale ignoranse om skamfølelse.
Den nytelse den frie tonen gir, er som solen som skinner på naken hud der sommerens lyder og dufter vibrerer og sender elektriske anslag gjennom kropper og planter, og der vannmolekyler fanger opp aurforien og renser all ureinhet som oppsto gjennom tiden da erindringen om vår opprinnelse var borte. Tiden som var, var erindringen som ble glemt for ei stund. Tiden som kom var det fjerne. Midt mellom disse var det virkelige livet, som sommeren som deler vår fra høst. Den var til glede og nytelse for alle, der oppgaver gav tegn om det nære og kjære, det som er vårt viktigste ansvar å ta del i!
God sommer!
Walk In Beauty,
