𝐈𝐌𝐒 𝐈𝐛𝐢𝐳𝐚 𝟐𝟎𝟐𝟔: 𝐓𝐢𝐥𝐛𝐚𝐤𝐞 𝐭𝐢𝐥 𝐝𝐚𝐧𝐬𝐞𝐠𝐮𝐥𝐯𝐞𝐭 – 𝐦𝐞𝐧 𝐡𝐯𝐞𝐦 𝐞𝐢𝐞𝐫 𝐝𝐞𝐭 𝐧å?

𝐈𝐌𝐒 𝐈𝐛𝐢𝐳𝐚 𝟐𝟎𝟐𝟔: 𝐓𝐢𝐥𝐛𝐚𝐤𝐞 𝐭𝐢𝐥 𝐝𝐚𝐧𝐬𝐞𝐠𝐮𝐥𝐯𝐞𝐭 – 𝐦𝐞𝐧 𝐡𝐯𝐞𝐦 𝐞𝐢𝐞𝐫 𝐝𝐞𝐭 𝐧å?

Så var vi her igjen. Tre dager i Cala Llonga, med sol, samtaler, idéer, og den litt merkelige følelsen av at hele den elektroniske musikkbransjen – eller i hvert fall de som mener noe om den – har vært samlet på én øy for å prøve å forstå hva som egentlig foregår.
I fjor skrev jeg om generasjonsutveksling. Om hvordan stafettpinnen var på vei videre, fra en litt grående bransje til en ny, yngre, global bølge. I år føltes det som om den stafettpinnen fortsatt var i bevegelse – men ingen var helt sikre på hvem som egentlig holdt i den.
Temaet for IMS 2026 var “Reclaim the Dancefloor”. Et ganske ladet uttrykk. Litt sånn: vi må tilbake til noe. Men til hva? Og fra hvem?

𝐓𝐚𝐥𝐥𝐞𝐧𝐞 𝐟𝐨𝐫𝐭𝐞𝐥𝐥𝐞𝐫 𝐞𝐧 𝐡𝐢𝐬𝐭𝐨𝐫𝐢𝐞… 𝐦𝐞𝐧 𝐢𝐤𝐤𝐞 𝐡𝐞𝐥𝐞
Det startet som vanlig med tallene. Mark Mulligan stod der igjen, med sin nesten beroligende evne til å gjøre diagrammer til livsfilosofi. Den globale elektroniske musikkindustrien har vokst til rundt 15 milliarder dollar, opp ytterligere fra året før. Alt ser bra ut. På papiret.
Men så begynte den litt mer ubehagelige undertonen å sive inn. For ute blant folk, i samtalene mellom sessions, i baren, ved bassengkanten – dukket det samme spørsmålet opp igjen og igjen:

𝐇𝐯𝐢𝐬 𝐢𝐧𝐝𝐮𝐬𝐭𝐫𝐢𝐞𝐧 𝐯𝐨𝐤𝐬𝐞𝐫 – 𝐡𝐯𝐞𝐦 𝐯𝐨𝐤𝐬𝐞𝐫 𝐝𝐞𝐧 𝐟𝐨𝐫?
For samtidig som tallene går opp, skjer det noe annet. Klubber sliter. Midtsjiktet presses. Billettprisene stiger til nivåer som gjør at man nesten må velge mellom å gå ut eller betale husleien. Ibiza er fortsatt Ibiza – men ikke nødvendigvis for alle.
Det er en merkelig dissonans. Litt som å høre en låt hvor basstromme og bass ikke helt sitter. Du vet det er noe der – men det føles ikke riktig i kroppen.

𝐀𝐈 – 𝐞𝐥𝐞𝐟𝐚𝐧𝐭𝐞𝐧 𝐢 𝐫𝐨𝐦𝐦𝐞𝐭
Og så er det AI.
I fjor var det et tema. I år var det blandt oss. Alle snakket om det, fra scenen, i panelene, i korridorene. Ikke nødvendigvis med panikk – men heller med en slags kollektiv usikkerhet.
På den ene siden: enorme muligheter. Nye måter å jobbe på. Nye inntektsstrømmer. Stems som kan lisensieres. Demoer som kan bygges raskere enn noen gang.
På den andre siden: 75 000 AI-genererte låter lastes opp daglig på de enkelte plattformene.
Og da begynner man å lure: hva skjer når alt kan lages… men ingenting nødvendigvis må føles?
Det mest interessante var kanskje ikke teknologien i seg selv, men publikums reaksjon. De fleste bryr seg ikke nødvendigvis om musikken er AI-generert – men de vil vite det. Transparens blir viktigere enn motstand. Det sier noe om hvor vi er på vei.

𝐊𝐮𝐥𝐭𝐮𝐫 𝐦𝐨𝐭 𝐤𝐚𝐩𝐢𝐭𝐚𝐥
Samtidig pågikk det en annen diskusjon parallelt – litt mer jordnær, men kanskje enda viktigere.
Hvem eier kulturen?
For det ble sagt, ganske tydelig fra scenen: dansegulvet ble ikke skapt av venture-kapital. Det ble skapt av svarte, brune og skeive miljøer i Chicago og Detroit.
Og nå, noen tiår senere, sitter man med en milliardindustri – og prøver å finne ut hvordan man bevarer det som skapte dette viktige i utgangspunktet.
Det er ikke en enkel øvelse.

𝐄𝐧 𝐠𝐥𝐨𝐛𝐚𝐥 𝐟𝐨𝐫𝐬𝐤𝐲𝐯𝐧𝐢𝐧𝐠
En av de mer slående utviklingene siden i fjor er hvor tydelig den globale forskyvningen har blitt. I 2025 var det snakk om at Afrika var på vei inn. I 2026 er det ikke lenger en observasjon – det er en realitet.
India. Brasil. Kina. Mexico.
Markedene vokser. Publikum er ungt. Energien er der. Og kanskje viktigst: forholdet til musikken er annerledes. Ikke nødvendigvis forankret i klubbkultur slik vi kjenner den i Europa, men i festivaler, digitale plattformer og nye sosiale rom.
Det gir en annen dynamikk. Og kanskje også en påminnelse om at det vi ofte kaller “global klubbkultur”… ikke nødvendigvis er så global som vi liker å tro.

𝐃𝐞𝐧 𝐧𝐲𝐞 𝐠𝐞𝐧𝐞𝐫𝐚𝐬𝐣𝐨𝐧𝐞𝐧: 𝐚𝐥𝐥𝐞 𝐞𝐫 𝐢 𝐠𝐚𝐦𝐞𝐭
Og så er det den neste generasjonen.
I fjor merket man at de var der. I år er de overalt.
Ikke bare som publikum, men som skapere. Nesten halvparten av alle musikkonsumenter er nå også involvert i å lage musikk selv, i en eller annen form.
Alle er DJs. Alle er produsenter. Alle er “in the game”.
Det er demokratisk. Inspirerende. Litt kaotisk.
Og det endrer hele dynamikken i bransjen.
For når alle lager musikk – hva blir da verdifullt?

𝐄𝐭 𝐩𝐮𝐬𝐭𝐞𝐫𝐨𝐦 𝐦𝐢𝐝𝐭 𝐢 𝐚𝐥𝐭
Midt i alt dette var det også rom for noe mer menneskelig.
Art of Areté-sonen – IMS sitt litt roligere hjørne – var igjen fylt med pusting, bevegelse, refleksjon. Et slags motstykke til resten av programmet. Kanskje nødvendig. Kanskje ironisk.
Etter flere tiår med høy BPM og lite søvn, interesserer bransjen seg for nervesystemet sitt.
Det føles på en måte riktig. Avicii gav oss skrekken og oppvåkningen.

𝐃𝐞 𝐬𝐨𝐦 𝐡𝐚𝐫 𝐯æ𝐫𝐭 𝐝𝐞𝐫 𝐥𝐞𝐧𝐠𝐞
Noe av det mest interessante med IMS er alltid de som har vært der lenge. De som faktisk har bygget noe.
Yann Pissenem. Maykel Piron. Folk som sitter midt i de største strukturene i bransjen.
Det man kanskje forventer er strategi, tall, posisjonering.
Det man faktisk får, er noe mye enklere:
En ganske tydelig kjærlighet til musikk.
Ikke businessen rundt. Men selve musikken.
Det er nesten litt overraskende – men også litt betryggende.

𝐇𝐯𝐨𝐫 𝐬𝐭å𝐫 𝐯𝐢 𝐧å?
Så hvor står vi egentlig nå?
Hvis jeg skal sammenligne med i fjor:
2025 handlet om å gi stafettpinnen videre.
2026 handlet om å finne ut hvem som egentlig eier løpet.
Og kanskje enda viktigere:
Om løpet fortsatt går i riktig retning.

𝐊𝐨𝐧𝐤𝐥𝐮𝐬𝐣𝐨𝐧
IMS Ibiza 2026 føltes ikke nostalgisk. Det var ikke et forsøk på å gå tilbake til “slik det var”.
Snarere tvert imot.
Det var en ganske ærlig erkjennelse av at ting har endret seg – kanskje mer enn man liker å innrømme.
Og at hvis man skal “reclaim the dancefloor”, så handler det ikke om å skru klokken tilbake.
Det handler om å bygge noe nytt, uten å miste det som gjorde det verdt å bygge i utgangspunktet.

Og kanskje det er der hele greia lander:
Bransjen tjener mer penger enn noen gang.
Men er samtidig mer usikker på seg selv enn noen gang.

Det er ikke nødvendigvis et dårlig tegn.
Det kan også bety at man fortsatt bryr seg.
Og i en verden hvor alt kan genereres, kopieres og skaleres…
…er det kanskje nettopp det som fortsatt er det viktigste.