Om Atle Bakken, Mathias Eick og gamle slektslinjer -del 1

Ingulf Bakken.

 

TEKST: HANS FREDRIK JACOBSEN
FOTO:DIVERSE

 

I den relativt ferske serien “Kjente musikere med en viss tilknytning til Tolga” kan Tolga-magasinet Hattil i dag by på Atle Bakken og Mathias Eick, begge norske musikere og utøvere på høyt plan med en stor både nasjonal og internasjonal agenda. Det var Knut Reiersrud som tipset Hattils utsendte om at Bakken hadde slekt i Nord-Østerdalen, og Mathias har jeg snakket med om det samme da vi satt i stipendkomité sammen for noen år siden.

Del 1 av 2: Atle Bakken.

Atle Bakken var en av de toneangivende keyboardistene og musikerne i Oslos musikermiljø på 80-tallet og spilte bl.a. i Jon Eberson Group og med Terje Rypdal & The Chasers. Hattils utsendte så ham i aksjon på Sardines flere ganger på den tiden. Han samarbeidet forøvrig med en rekke kjente artister, der det lange partnerskapet med popartisten Alex nok er det mest kjente. Han/de flyttet etterhvert til USA og Los Angeles hvor han virket som komponist, musiker, produsent og programmerer i en årrekke innenfor film-, TV- og musikkbransjen og og bygde gradvis opp en stor internasjonal karriere. Han kan bl.a. skryte av å ha jobbet med både Sting, Stevie Wonder, Diana Ross, Michael Jackson, Andy Summers, Andrae Crouch med flere.

Skjærtorsdag 1953 stod dette å lese i Riksprogammet for NRK radio.

 

Men blant mye annet, midt mellom alle de store og kjente navnene, står dette i artikkelen om Atle på Wikipedia: “Atle is annually and recently named in Who Is Who In Hollywood in the Hollywood Reporters Film & TV issue, mentioning the top composers in the world. Currently, Atle is concentrating on a new personal music album and project, Future Sound of Østerdalen with his deceased great-grandfather, Ingulf Bakken, a recording which also features Wyclef Jean, Andy Summers and others. He is also involved with projects for Castle Entertainment in the US and Europe, Sony Music and EMI Music Japan (Asia).”

Det er altså særlig opplysningen om Atles slektskap med klokker Ingulf Bakken fra Tufsingdalen som vekker Hattils interesse.

Svigerfar Alf var levende opptatt av folkemusikk, og i virksomheten sin som organist kom han i god kontakt med det som rørte seg i musikklivet i hele fjell- regionen. Han samlet inn folketoner, noe av materialet er gjengitt i O.M.Sandviks Østerdalsmusikken. Og, som det står i programteksten her, lagde han bl.a. korarrangementer på flere av disse sangene. Det at han er sentral i denne historien gjør at det hele kommer mye nærmere. Tone spilte også inn en av salmene Alf samlet inn fra Ingulf Bakken på debut cd’en sin Kåmmå no, akkom- pagnert av seg selv på harpe. Det er ‘En kjærlig avskjed’, en helt vidunderlig vakker utgangssalme.

Jeg ringer Atle for å høre mer om hans forhold til dette, og møter en interessert og imøtekommende mann i den andre enden av telefonen. Han blir med en gang merkbart ivrigere når jeg forteller at jeg ringer fra Tolga og Hattil, og ber ham fortelle mer om tilknytningen sin til Nord-Østerdalen. “Jeg var her oppe endel i min barndom”, sier han, og  har tenkt mye på det. “Jeg kjenner godt Helga (Storbekken) og Øystein (Olausen)”, sier han, “og jeg har blitt invitert oppover til Tolga flere ganger på besøk, men det er jo nesten et ‘stort sprang’ for én som bor i Oslo.” Undertegende bemerker at “det er ikkeså ille som mange tror, så ta deg en tur”. “Jeg gjør nok det etterhvert”, sier han da.

Ingulf Bakken og prost Trygve Klute i Tufsingdalen kapell oktober 1920. DigitalMuseum/Anno Musea i Nord-Østerdalen.

“Ingulf Bakken var min oldefar på farssiden”, forteller Atle, “men jeg traff ham aldri, for han døde to år før jeg ble født. Han var født i 1870 i Tufsingdalen, og jeg i 1970 i Tønsberg, så selv om det var langt mellom oss geografisk, så var det ikke så mye om å gjøre forøvrig, han ble en gammel mann. Sønnen hans Roald, som spilte orgel, og flere andre flyttet til Raufoss for å jobbe på am- munisjonsfabrikken der, og der ble også far min født. Han het Rolf, og han hadde tydeligvis også vært musiker, for jeg fant tverrfløyter og klarinetter på loftet, men han nektet å snakke om det. Han flytta til Sandefjord rundt 1957-58 som utdannet regnskapsfører, men ble etter hvert hval- fanger. Og der ble jeg unnfanget”.

Han forteller at han var 34 år før han fikk kjennskap til musikken som fantes etter oldefaren hans. Etter et tips han fikk av Knut Reiersrud, som han var på turné med i Norge på det tidspunktet, kontaktet han Tellef Kvifte på Norsk folkemusikksamling og fikk tilsendt opptak av noen av sangene.“Jeg bodde i Los Angeles i USA på den tiden og satt i studioet mitt i Beverly Hills da jeg hørte disse opptakene første gang, og det var utrolig sterkt å høre”, sier Atle. “Jeg opplevde at det ikke var noen avstand mellom ham og meg, selv om jeg også hørte at sangene var fra en annen tid og et annet sted. Han kunne ha vært i studioet mitt dagen før og sunget det inn, liksom, så nært var det og ikke det minste fjernt i forhold til hva jeg selv holder på med som musiker. Jeg hørte det egentlig på samme måte som jeg har hørt bluessangere synge, med litt blå tonalitet, er det moll ellerer det dur liksom. Jeg har jobbet mye med gospel- sangere og kjennerdet igjen derfra også. Alex, kona mi, sa at “Atle, dette erveldig spesielt, og veldig “pure”, med en helt egen”sound”, noe dypt personlig”. Så jeg skjønte etterhvert at dette var noehelt unikt. Jeg syntes også at det var fantastisk at en mann på 83 år kunne synge sånn”.

Ingulf Bakken hadde en helt spesiell og gammelmodig sangstil, som hadde røtter langt tilbake i tid, og han var en av de siste som hadde bevart den stilen, i hvert fall i dette distriktet. Vi snakker litt om hva det er som skiller og forener musikere i forhold til genre og stilarter, og han sier at det er egentlig ikke noe skille når man kommer opp på et visst nivå. “Jeg jobba mye med Jan Erik Kongshaug i studioet hans hvor jeg selv hadde et lite studio i 3 etasje,” sier han, “og han kunne ha Kampen Janitsjar i studio om dagen, og Terje Rypdal og Jan Garbarek om kvelden. Det var ingen forskjell, alt var gøy og kul musikk når det var på et seriøst plan. Jeg tror mange musikere tenker sånn”. Det dreier seg om variasjoner over det samme, og det som forener alle som holder på et helt liv som musikere er at de drives av enindre glød, noen er kanskje delvis besatte. Der har nok Ingulf og Atle Bakken noe til felles. Hattils utsendte kjenner også på den følelsen iblant.

Atle Bakken ved pianoet i Kazimierz, Polen

Atle forteller at etter han mottok opptak- ene og begynte å høre på dem, bestemte han seg for å lage og spille inn egne arrangementer med oldefarens stemme i sentrum, for han syntes det var viktig at musikken hans blir hørt av nye genera- sjoner. Det synes han fremdeles. “I dag har alle tilgang til et studio gjennom datateknologien i sitt eget hjem, menolderfaren min hadde ingen mulighet til å bygge noe rundt sangen sin”, sier han, “så jeg hjelper ham med det på den måten jeg kan i ettertid”. Han spilte inn noen av sangene, men det er fremdeles flere som det ikke er gjort noe med. “Jeg håper å fullføre et større og helhetlig prosjekt på et eller annet tidspunkt”, sier han, “men det er mye som har foregått og fremdeles foregår i livet mitt. Jeg finner stadig ting som jeg har påbegynt, men har blitt forhindret fra å fullføre pga. andre presserende ting som har dukket opp, og stadig dukker opp. Nylig fant jeg bl.a. igjen noen opptak jeg gjorde med Rolv Wesenlund for lenge siden som bare ble liggende også, og som var planlagt utgitt. Jeg håper å få gjort noe med alt sammen før eller senere”.

Hattil takker for en særs hyggelig samtale, og oppfordrer til å revitalisere i hvert fall prosjektet med Ingulf Bakken!

Det hadde vært fint!

De av Hattils lesere som har lyst til å høre Ingulf Bakken synge bl.a.” Blant alle lande” i Atle Bakkens arrangement ,kan finne den på Spotify.

 


Hans Fredrik Jacobsen er en norsk folkemusiker, komponist og skribent, bosatt på Tolga i Innlandet fylke.

 

Facebook-kommentarer