Om Atle Bakken, Mathias Eick og gamle slektslinjer -del 2

Han er yngste sønn i en musikalsk fami- lie, der moren Kirsti er korsanger, faren Jürgen en erfaren jazzmusiker, søsteren Trude Eick er valthornist og broren Jo- hannes jazzbassist. Hovedinstrumentet hans er trompet,

begynte å spille da han var seks år gammel. I tillegg kan han spille akustisk bass, vibrafon, piano og gitar, som han etter videregående skole begynte han på musikklinjen ved Toneheim folke- høyskole og tok deretter utdannelse ved Jazzlinja i Trondheim. Han har mottatt en rekke priser for arbeidet sitt, bl.a. Kardemommestipendet,  DNB-prisen,
Statoil/Hydro-stipendet, og han ble kåret til verdens beste unge Jazztalent i 2006.

Det er på morssiden Mathias har tilknyt- ning til Tolga. “Min mormor het opprin- nelig Inger Skogstad”, forteller han på telefonen. “Da hun var i begynnelsen av 20 – årene, “utvandret” hun fra Tolga til Drammen og jobbet ved Røde Kors som sykepleier. Der jobbet det også en over- lege som het Eugen Johannessen, som var 10 år eldre enn henne. Han var født og oppvokst i Drammen, men slekta hans kom fra Arendal. Han ble min bestefar, for de to ble forelsket til tross for alders- forskjellen og giftet seg, og mormor ble til Inger Skogstad Johannesen. De fikk etter hvert tre barn, Ola Mathias, Kari og Kirsti. Min mor Kirsti ble født i Drammen i 1941”.

Mathias forteller at mor hans ble sendt opp til Tolga hver sommer, sammen med bror sin Ola Mathias, for å gjøre seg fete. Det var mangel på fet kost både i Drammen og andre steder under krigen, som mor hans ble født rett inn i. Denne mangelen fortsatte også etter krigen, og selv om familien var bedre stilt enn mange andre, så ble mor hans fortsatt sendt til Tolga hver sommer og kom hjem til Drammen om høsten “fet som en dupp” etter å drukket upasteurisert fløte og melk og spist seg mett på smør i månedsvis.

“Det er Lensmannsgården, med stabburet med alle de utskårne figurene det har vært referert til som slektsgården i alle år”, sier Mathias, “og det var der de var om somrene, der og på setra. Min mor elsket å være der, men onkel Ola Mathias (Johannessen) hata det som pesten. Han var en veldig energisk fyr som ville at det skulle skje noe hele tida. En sommer stilte han seg opp på jernbanelinja ogsa at “jeg hopper på toget til Drammen, eller så får toget kjøre over meg!”. Siden har han vært omtalt i familien som den lille gutten med vilje av stål. Den viljen førte jo til at han etterhvert ble profes- sor i oseanologi i Bergen, så det kom  jo absolutt noe godt ut av det, men jeg tror ikke han har vært på Tolga i voksen alder. Men hovedgrunnen til dét er nok at han ikke har tid, for han farer rundt i verden på ulike prosjekter og kontorer og arbeider med klima- og polarforsking”.

Mathias hadde aldri vært på Tolga før han kom dit på turné for Rikskonser- tene og spilte konsert på Tolga ung- domsskole for en del år siden, og mange hørte ham kanskje på Tynset Jazzfes- tival i fjor, da han spilte med bandet sitt. Ved begge anledninger flagget han behørig tilhørigheten sin til Tolga, og han sier at han i hele oppveksten hørte så mye fint om Tolga at han i dag er stolt av den tilhørigheten. På hjemmes- iden hans er det lagt ut noen bilder av ham i et fjellandskap som godt kunne ha vært tatt oppi fjellet her. Hattil antyder at han har valgt den bakgrunnen for å understreke nettopp tilhørigheten sin, og han sier at det er ikke umulig, men han elsker den typen åpent utsyn og stor himmel, og at bildet er tatt på Norefjell av hans faste fotograf fra 2013.

“Faren min er fra Tyskland”, sier han, “så det var dit vi dro om somrene da jeg var liten. Men de eldre søskena mine var på Tolga, og de kan sikkert av den grunn mer om slektshistoria enn jeg kan. Jeg skal ta en liten sjekk med søstera mi, også ringer jeg deg opp igjen imorgen”.

Dagen etter er og er i fyr og flamme, opplysningene om slekta renner nå ut av ham som erter av en sekk. Jeg har vært inne og funnet flere opplysninger om slekta mi på Nasjo- nalbibliotekets scanna og digitaliserte bygdebøker”, sier han. “Jeg gikk bare inn og søkte på navnet til mormor, og så kom det frem masse opplysninger, oversiktlig og greit. Hun var datter av Eline Eriks- datter Østgård og var fra Erlia Søndre, altså Lensmannsgården.Hun gifta seg med Ola Olsen (1876-1950), han var fra Eidet Nordre. De var mine olderforeldre.
Den lensmannstråden jeg har hørt om i alle år stammer helt tilbake fra John Skogstad. Han kom og bosatte seg på Er- lien Søndre. Han var født 1801 og døde i 1883. Han hadde vært lensmannsbetjent hos sin far på Tynset, og ble i 1841 tilsatt som lensmann i Tolga og Os. Han fikk elleve barn, men bare to vokste opp. Det var Inger Nicoline og Gea. Etter noen år ble det ansatt en huslærer på garden. Han het Erik Estensen Østgård og kom fra Dalsbygda, og hadde gått på lærerskole på Tynset. Han ble huslærer hos lens- mann Skogstad, og ble særlig godt kjent med dattera Inger Nicoline. De giftet seg, og etterhvert overtok han garden og ble lensmann som sin svigerfar. Han og Inger Nicoline fikk disse barna: John, Sigurd, Dorthea, Ingeborg, Eline og Gjertrud.

“Eline er da min oldermor. Det er slekta på min mor/mormors side, den som er knyttet til Lensmannsgården, jeg har hørt mest om opp igjennom. Så har du Eidet, der farsiden til mormor kommer fra, men der har jeg ikke så mye historie å by på rett og slett”.

Mathias forteller at han i forbindelse med dette Hattil-interjuvet har hatt stort utbytte av å dukke inn i sin egen historie igjen, og i bygdeboka har han gjen- kjent ting han har hørt sin mor fortelle
i oppveksten. På spørsmål om han tror at hans musikalske gener kan spores til Tolga, svarer han at bortsett fra at Egil Storbekken var fetter til mormora hans, så er det litteraturinteressen som har vært mest omtalt i familien, og som han husker. “De var veldig glade i å lese, og hadde bibliotek på begge gardene på både mors- og farssiden til mormor”, sier han. Mathias forteller om eldste- dattera hans, Liv, på 10 år som også er glad i å lese. “I sommer leste hun over 60 bøker, hun sluker bøker, det er så rørende”, sier han. “Det var jo det de holdt på med oppi Østerdalen også, for 200 år siden”, ler han. “Mange av bøkene hun leste var ganske små, men etter et initiativ fra utdanningsdepartementet som het Sommerlest, igangsatt for å få barn til å lese mer i juni, fikk barn gaver på bibliotekene for hver tiende bok de leste. Det var veldig stimulerende. Hun har fått både armbånd og halskjede. Et nydelig initiativ”, sier Mathias og Hattil sier seg hjertens enig i det. “Jeg syntes det er så artig at forfedrene både på Eidet og Søndre Erlien/Lensmanngarden hadde sånn leselyst, og at den kanskje har overlevd genetisk i dattera mi. Så slektshistoria lever i meg. De gamle foreldrene mine snakket mye om slike ting, og jeg tenkte, jaja, kanskje det, men ettersom jeg har blitt eldre har jeg begynt å tenke mer sånn jeg også.”. Hattil fores- lår igjen at den dyptliggende grunnen til at han liker fotografiene av seg selv oppå fjellet så godt også kan spores genetisk til forfedrenes glede ved å ferdes i fjellene i Nord-Østerdalen.. “Ja, det er jo det som så fantastisk med genetikk”, sier han, “et kan dukke opp spor av tidligere liv i de mest uventede sammenhenger, så det er absolutt mulig”. Så ler han godt igjen.

Hans Fredrik Jacobsen er en norsk folkemusiker, komponist og skribentt, bosatt på Tolga i Innlandet fylke.