Av Torgny Adam
Hva skal vi forvente av en allmennkringkasters dekning av musikk i levende bilder? Hvor høyt skal vi legge den innholdsmessige lista på vegne av musikken, dens aktører, og ikke minst den musikkpasjonerte lisensbetaler?
Da NRKs egenproduserte TV-program Lydverket ble lagt ned i 2012, gikk kanalen inn i en middelalder på det populærmusikalske feltet. Vi fikk stive «konsert»-produksjoner med åpenbare artistnavn (Studio1). Etablerte artister kjøres rundt i bil og vi lærer at artisten betyr mye for emosjonelle fans (Haik). Det sammenraskede programmet Låt for låt med opptredener fra arkivet er for visuelle spillelister å regne.
Det aktuelle programmet De Neste er en variant av TV2s Hver Gang Vi Møtes – artist covrer artist – denne gangen ung covrer gammel. Fremfor å være musikk-TV med ambisjon om å gå inn i kunstnerskap, lydbilder, teknologi, politikk, seksualitet, identitet, tekst eller musikkscener, serveres seeren gameshow-aktige innfallsvinkler og tidstypisk «hva-føler-du-nå?»-TV:
Deltakere blir emosjonelle – denne tårefellingen skal liksom gi oss noe!? – og budskapet er noe sånt som at artister fra forskjellige sjangere og generasjoner er jo egentlig ganske like, og låter kan fremføres med et annet sound, og dette er jo ganske flott, dere! I trygghetssøkende, middelkulturell NRK-ånd skal store temaer og følelser tas «ned på jorda», det skal være «nært, ekte og forståelige», gjerne i en «proff» og «shiny» setting. Men skaper slike programmer noe videre engasjement for norsk musikk? Eller musikk whatsoever? Den verste formen for elitisme, er den som undervurderer folkets evne til å sette pris på noe nytt eller rart de ikke visste at de likte eller ville lære noe om. NRKs musikk-TV-profil trenger brodd.
Rapporten «Hva nå – Digitaliseringens innvirkning på norsk musikkbransje» som ble skrevet av BI CCI på oppdrag fra Kulturdepartementet, fremhever at den norske musikken har blitt usynlig i digitaliseringen av musikkbransjen. De som bruker musikk i Norge må få hjelp til å oppdage hvor mye bra musikk som skapes – men da må de presenteres for den. Norge har dårligere nasjonal andel enn alle våre nordiske naboer og de fleste land i Europa, til tross for at det norske publikummet elsker festivaler med norske band og artister.
La det være sagt: All musikk på TV er bra og nødvendig siden det fører penger inn i musikkbransjen og til opphavere.
Stjernekamp, Melodi Grand Prix, Beat For Beat og Maskorama, disse programmene er jo fulle av musikk? Men her snakker vi først og fremst familieunderholdning med musikk-krumspring som en sentral del av konseptet. Og jadda, både Stjernekamp og MGP er fint. Disse programmene har imidlertid aldri – og vil aldri – fortelle oss hvor populærmusikken (eller popkulturen) er på vei. Programmene vekker ikke nysgjerrighet og vi lærer ingen ting. Men hva med spellemann, da? P3 Gull? Og hva med liveopptredener på Lindmo?
Musikkprisutdelinger på TV er flott for bransjen. Men seere sitter ikke igjen med verken refleksjoner eller kunnskap om musikk. Kanskje noen live-opplevelser på det jevne – nesten aldri over middels. Det samme gjelder det pliktskyldige og ofte smått anstrengte live-innslaget mot slutten av talk shows.
«Vi trenger musikk-TV med mennesker som har noe viktig å si.» Der NRK viser seg som gode, er med dokumentarserien Helvete om norsk black metal. Metal er ikke min sjanger, men serien engasjerte meg nok til å lytte gjennom albumklassikerne innenfor sjangeren for å lytteroppleve mer av de forskjellige skolene. Her tas både historisk kontekst og håndverk seriøst, det er eksempelvis snakk om lydbilder, arbeidsmetoder og miljø. Andre serier med nysgjerrighet og formidlerevne er Takin Ova og Punx om henholdsvis norsk hiphop- og punk-historie, der NRK i det minste er co-produsent.
NRK kan ofte virke mer opptatt av å være en «moderne mediebedrift» fremfor en «visjonær allmennkringkaster». Den fryktstyrte ratingpsykosen ligger liksom og ulmer i både programkonsepter og innhold – også når det gjelder musikkrelatert TV. I en tid med DAB-fadese og en utfordret lineær-TV, er det viktig å spørre hvilken side av NRKs identitet som skal dyrkes frem: Den modige, selvfølgelig-suverene, kunnskapssøkende og redaktørspissede «visjonær allmennkringkaster»-delen?
Eller den mer tallstyrte «moderne mediebedrift»-delen? Når vi snakker om musikk på TV i NRK, fornemmer vi en identitetspolitisk kulturkrig i kjernen av NRK-selvet. Det buldrer og stormer der inne. Samtidig vil man utpå høyresiden legge ned allmennkringkastingen og lisensen. Dette virker jo logisk, all den tid NRK ikke rister av seg sin kulturelle forlegenhet og markerer avstand fra kommersielle kanaler og dyrker sitt sanne – og privilegerte – almenkringasterpotensial. En faglig ambisiøs musikk TV-satsing kan hjelpe til her.
Forslag til produksjoner:
